Forenklet sagt kan dagens stressforskning deles inn i tre hovedretninger; en biologisk, en miljøbasert og en psykologisk retning. Disse forskningstradisjonene har delvis ulik fokus og bygger for en stor del på, og er en videreutvikling av, tidligere teoretiske modeller om stress.
Biologisk stressforskning
Den biologiske stressforskningen bygger videre på Cannons og Selyes grunnforskning og har fokus på de fysiologiske prosessene ved en stressreaksjon. Gjentatt og forlenget aktivering av disse kroppslige reaksjonene har vist seg å øke risikoen både for fysiske og psykiske sykdommer. Størst interesse har det vært for det som skjer i det autonome nervesystemet, først og fremst den rollen binyremargen og binyrebarken har i produksjonen av adrenalin og kortisol. For å måle de fysiologiske reaksjonene benyttes i hovedsak tre metoder:
- Analyse av stresshormoner (i blod, spytt eller urin)
- Måling av kardiovaskulære reaksjoner (hjerterytme, blodtrykk)
- Måling av den effekten stresset har på immunsystemet (psykonevroimmunologi)
Miljøbasert stressforskning
Fokus for miljøbasert stressforskning ligger på stressutløsende miljøfaktorer eller hendelser i livet som krever høy grad av tilpassing. Det primære målet har vært å kartlegge miljømessige situasjoner som leder til opplevd stress og stressrelaterte sykdommer.
Adolf Meyer konstaterte allerede på 1930-tallet at det fantes en kobling mellom stressende livssituasjoner og en rekke sykdomstilstander. Ut fra denne tanken har man etter hvert forsøkt å kartlegge ulike faktorer i miljøet og de situasjonene som for de fleste har vist seg å ha sammenheng med opplevd stress.
Stressreaksjoner – vårt biologiske alarmsystem
Under stress reagerer vi forskjellig – kroppslig, kognitivt (tankemessig), følelses- og atferdsmessig. Hvordan reaksjonene kommer til uttrykk, er for en stor del relatert til hvor lang tid vi utsettes for den stressutløsende situasjonen. Den umiddelbare stressreaksjonen kan ses som kroppens alarmsystem (den såkalte «fight or flight» responsen). Alarmen aktiveres så fort du blir sint, truet eller utfordret. Når alarmen går, utsondres det hormoner som utløser en serie fysiologiske forandringer i kroppen og som har som formål å maksimere tilgangen på energi i kroppen.
Stressets fysiologi
Den nyeste stressforskningen har vist at samspillet mellom hjerne og kropp ved stress er uhyre komplisert. Blant annet synes immunforsvaret å spille en større rolle enn man tidligere har trodd. Gjennom en komplisert kommunikasjon mellom kroppens ulike signalsystemer – via nervesignaler, neutrotransmittere, hormoner og immunsystemet, mobiliserer kroppen ressurser for å mestre trusselbildene. Forenklet kan de fysiologiske reaksjonene deles inn i to ulike systemer.
System 1 (det sympatisk – adrenomedullære systemet)
Når hjernen tolker en situasjon som truende, aktiveres lynraskt den delen av nervesystemet som kalles det sympatiske nervesystemet. De sympatiske impulsene stimulerer så binyremargen (adrenal medulla) til å produsere stresshormoner (såkalte katekolaminer) som adrenalin og noradrenalin. De gir forsterket våkenhet, samt øker pulsen og blodtrykket. Det er denne reaksjonen som vanligvis kalles for «flight or fight» responsen.
System 2 (det hypotalamiske – hypofysære – adrenokortikale systemet):
I løpet av noen minutter etter at den sympatiske reaksjonen er blitt aktivert, utvikles et enda mer komplisert samspill mellom nervesystemet og hormonsystemet. En av de sentrale reaksjonene er at hypotalamus i hjernen utsondrer et hormon (CRF) som stimulerer hypofysen til å utsondre hormonet ACTH. I sin tur igjen aktiverer dette hormonet binyremargen til å utsondre hormonet kortisol. Kortisolet spres med blodet og påvirker flere prosesser og organer i kroppen. Blant annet påvirkes omsetningen av kullhydrater, fett og proteiner i kroppsvevet og har dessuten innflytelse på immunforsvaret.
Hormonene fra binyrene tar lengre tid for å nå alle kroppens organer, men de blir der også lengre. Samspillet mellom det sympatiske nervesystemet, hypotalamus, hypofysen og binyrene gjør at stressreaksjonen kan holde seg aktiv så lenge trusselen fortsatt er til stede.
Forsvarsreaksjon og underkastelsesreaksjon
Den seneste forskningen har påvist at formen for stress og evne til å mestre stress har innvirkning på hvilke av disse fysiologiske systemene og reaksjonene som dominerer. En del forskere deler dem derfor inn i en forsvarsreaksjon (fight-flight) som i hovedsak uttrykkes gjennom System 1 (det sympatisk – adrenomedulære) og en underkastelsesreaksjon (defeat) som domineres av System 2 (det hypotalamisk – hypofysære – adrenokortikale). Til forskjell fra katekolaminer (adrenalin, noradrenalin) som dominerer i situasjoner som krever aktiv anstrengelse (System 1), virker høye kortisolnivåer (System 2) i større grad å høre sammen med situasjoner der individet er passivt og hjelpeløst og utsettes for stress over lang tid.
Disse to systemene synes å ha ulike skadelige virkinger på kroppen gjennom gjentatt og langvarig stress.
