Angi søkeord

Revmatisk artritt – hva hender i kroppen?

Revmatisk artritt – hva hender i kroppen?

Revmatisme er et vidt begrep. Det omfatter et hundretalls diagnoser som skiller seg fra hverandre med hensyn til utslag og alvorlighetsgrad. Felles er at de som oftest rammer muskler, ledd og sener. 

Annonse:

Revmatiske sykdommer blir vanligvis inndelt i ikke-betente og betente sykdommer. Revmatisk artritt, eller leddgiktsrevmatisme, tilhører den siste gruppen og er i særdeleshet den vanligste. Sykdommen kan slå ut i alle aldersgrupper, men mest vanlig er at det skjer i 55-60 årsalderen.

Immunforsvaret

Kroppens inflammatoriske og immunologiske ressurser settes inn ved en vanlig infeksjon og når vevet skades på en eller annen måte. Reaksjonen er livsviktig, og hensikten er å lege. Kroppens immunforsvarsceller gjør oppmerksom på skadet vev og iler til det skadede eller betente området. Disse cellene kan for eksempel være hvite blodlegemer som kontinuerlig følger blodsirkulasjonen. De hvite blodlegemene har mange oppgaver, blant annet å spise skadet vev og mikroorganismer, andre fungerer som fyrtårn eller veivisere som gjør andre deler av forsvaret oppmerksomme på at det er behov for hjelp. Så snart et ”fyrtårn” er oppdaget, skynder andre immunceller seg til det aktuelle skadestedet. Noen hvite blodlegemer produserer antistoffer, et protein som stempler eller merker truende celler og partikler. Merkingen spiller en rolle ved immunitet overfor sykdommer og fører til at vi for eksempel bare får meslinger én gang i livet. Hver gang meslingvirus igjen finner veien inn i kroppen, merkes de lynsnart med et antistoff, angripes og elimineres raskt og effektivt av immunforsvaret. Den samme merkingsprosedyren kan også være et onde, dersom immunforsvaret bestemmer seg for å merke kroppens egne celler. 

Autoimmune sykdommer

Ved flere ulike sykdommer, blant annet de revmatiske betente sykdommene, har kroppens T-celler av en eller annen grunn oppfattet kroppens egne celler som truende og merket dem med antistoffstempel. Merkede celler i for eksempel fingerleddene blir oppfattet som truende og immunforsvarets angrep av disse cellene gir kraftig smerte og hevelse. En immunologisk reaksjon som angriper kroppens egne celler kalles en autoimmun reaksjon. 

En lignende reaksjon skjer når kroppens immunforsvar har bestemt seg for at pollen er en trussel og merker som et eksempel bjørkepollen med antistoff. Pollen som kommer inn i øyne og luftveier oppfattes som truende og starter en allergisk reaksjon i slimhinnene som hovner opp, klør og forårsaker rennende øyne og nese. Hvorfor immunforsvarets T-celler plutselig oppfatter kroppens egne celler som truende er fortsatt ikke fullt kjent. 

Hos personer med anlegg for revmatisk artritt kan visse infeksjoner gjøre at sykdommen bryter ut. Røyking er en betydelig risikofaktor både for å bli rammet av revmatisk artritt og for et mer aggressivt sykdomsforløp, særlig hvis man har visse arvelige disposisjoner for sykdommen. Flere legemidler mot revmatisk artritt har evnen til å bremse skadeutviklingen i brusken i de betente leddene. For drøyt ti år siden ble det fremlagt forskningsresultater som viste at det var store gevinster å hente ved å sette inn behandling så tidlig som mulig. 

– Hvor tidlig pasienten oppsøker lege er individuelt og kommer an på hvor smertegrensen for den enkelte går, sier Göran Lindahl, spesialist i revmatologi ved Danderyds sykehus. Han mener at nesten alle andre betente leddsmerter vanligvis går over etter tre til seks uker. 

– Men om flere enn tre ledd er hovne og smertefulle, selv under hvile, i mer enn seks uker, bør man oppsøke lege, sier han. Med dagens behandling kan vi ikke få kroppens eget immunforsvar til å slutte å reagere på kroppens egne celler, så i stedet må vi konsentrere oss om å dempe immunforsvarets angrep på ulike måter. Treningsprogrammer med fysioterapi er svært viktig for å beholde styrke og smidighet. Selv om det gjør vondt, er det ikke skadelig å røre på seg. Derimot bør en være forsiktig med å belaste betente ledd for mye. Derfor er svømmetrening i et varmt basseng en ideell treningsform for en revmatiker. 

Behandling

Betennelsesdempende og febernedsettende legemidler som for eksempel NSAID-preparater (naproxen, ibuprofen og diklofenak) er virkningsfullt og brukes til å lindre symptomene. NSAID omfatter en stor gruppe legemidler. Effekten varierer fra person til person. Om ett ikke virker, så prøv et annet. Varierer smerten gjennom et døgn, kan det være verdt å ta et langtvirkende legemiddel, eller et legemiddel som utløses langsomt, om kvelden, og på den måten lindre stivhet og smerte på morgenen. 

På grunn av bivirkninger med NSAID må mange også å ta et legemiddel som beskytter mageslimhinnen. Kortison har en rask og dempende virkning på betennelsen og brukes iblant mens man venter på at en igangsatt langtidsbehandling skal begynne å virke for fullt. Effekten av kortison er rask og merkes vanligvis allerede etter et døgn. Så lenge det ikke gis kontinuerlig, men i perioder og dosen er lav, er kortison et utmerket legemiddel, sier Göran Lindahl.

Ettersom risikoen for å bli rammet av benskjørhet øker for den som tar kortison i mer enn tre måneder, bør man i tillegg ta ekstra tilskudd av kalsium og vitamin D. Tilskuddet øker kroppens muligheter for å utvikle skjelettet i normalt tempo. De fleste trenger også andre legemidler for å beskytte skjelettet. Til de langtvirkende antirevmatiske legemidlene tilhører metotrexate, salazopyrin og ciklosporin. Også disse virker på ulike måter på immunsystemet. De er blitt brukt lenge og anses som konvensjonell behandling av flere revmatiske sykdommer.

Biologiske legemidler

De seneste årene er det blitt gjort fremgang på områder som bioteknikk og molekylærbiologi, noe som har lettet utviklingen og tilvirkningen av legemidler som griper inn i visse deler av immunsystemet. De kalles biologiske legemidler, fordi vi trenger den levende cellens fantastiske maskineri for å fremstille medisinene. 

– Iblant forveksler pasienter uttrykket ”biologiske legemidler” med såkalte naturmidler, men dette handler om ”high-tech” medisiner med en helt spesiell fremstillingsmåte, sier Göran Lindahl. Ett eksempel er de legemidlene som hemmer cytokoinet TNF-alfa. TNF-alfa er en sentral aktør i immunforsvaret, blant annet lokker det flere ulike immunceller til stedet. Gjennom å dempe TNF-alfa minsker immunforsvarets angrep og fører til mindre smerte og hevelse. Eksempler på TNF-alfa dempere er etanerept, infliximab og adalimumab. Substansen anakinra er også et forholdsvis nytt biologisk legemiddel som demper andre komponenter i immunforsvaret.

– Disse legemidlene er for dem som til tross for tre måneders behandling med full dose av konvensjonelle legemidler, enten alene eller i kombinasjon, ikke har fått fullgod effekt, sier Göran Lindahl. Han forteller at mange pasienter har akkurat like god effekt av konvensjonell kombinasjonsbehandling med de gamle som av de biologiske legemidlene. 

– Vi vet hvordan de nyere medisinene virker inn på immunsystemet på kort sikt, over en femårsperiode, men vi savner fortsatt data på lenger sikt, sier Göran Lindahl. De konvensjonelle legemidlene har derimot vært i behandlingsarsenalet i vesentlig lenger tid. Bivirkningsprofilen hos de biologiske legemidlene skiller seg også ut.

– Det er en risiko for at en hvilende tuberkuloseinfeksjon blomstrer opp ved å hemme TNF-alfa. Pasienter som levde da det fantes risiko for å bli smittet av TBC, må vurderes særskilt nøye med blant annet røntgen av lungene og tuberkulinprøve før de behandles med TNF-alfa dempere, sier Göran Lindahl. Han understreker at de biologiske legemidlene fyller en svært viktig funksjon hos de pasientene som ikke har god effekt av andre alternativer, og disse pasientene følges opp svært grundig. 

Annonse:

Denne artikkelen handler om:

Les også

Annonse:
Annonse:
Annonse:
Annonse:
Annonse: