SLE er en kronisk inflammatorisk sykdom som tilhører gruppen revmatiske systemsykdommer. SLE er en autoimmun sykdom, noe som innebærer at kroppens immunforsvar går til angrep på kroppens egne organer. Ledd, hud, blod og nyrer blir ofte betente men også nervesystem, lunger og hjerte kan påvirkes.
I Norge har omtrent 15-50 personer pr 100.000 innbyggere SLE. Kvinner er sterkt overrepresenterte.
Hvorfor oppstår SLE?
Enn så lenge er årsaken til SLE ukjent. Man mistenker at det finnes en arvelig faktor. Hver tiende person med SLE har en slektning med samme sykdom. Noen legemidler kan forårsake sykdommen og det kan også solstråling, infeksjoner og røyking. Ettersom ni av ti som rammes er kvinner tror man også at det kvinnelige kjønnshormonet øker risikoen for å rammes.
Betennelse i ulike deler av kroppen
SLE kan gi mange ulike symptomer og kan iblant bli tatt for å være andre sykdommer. En del pasienter får mildere problemer, mens andre rammes hardere. SLE er en sykdom som varierer fra person til person. Sykdommen opptrer ofte i form av tilbakefall, noe som innebærer at man er syk i perioder men kan kjenne seg nesten frisk i tiden mellom anfallene.
Symptomene ved SLE varierer, men noen generelle symptomer er nesten alltid tilstedeværende: unormal trøtthet, feber og vektnedgang. Mange personer med SLE får også smerter i leddene. Betennelsen kan flytte seg mellom ulike steder. Den ene dagen har man vondt i hendene for så å neste dag ha vondt i et kne. Det er vanlig at betennelsen holder seg til én side av kroppen. Også huden kan rammes ved SLE. Flere pasienter får det klassiske røde ulveutslettet, et sommerfuglformet utslett som strekker seg over neseryggen og kinnene. Det ser ut som et ulvebitt, derav navnet Lupus, som betyr ulv.
Mange ulike deler av kroppen kan rammes ved SLE og utenom de som er nevnt ovenfor så kan betennelsen også påvirke flere indre organer som nyrene, nervesystemet, lungene eller hjertet. Blodmangel er også vanlig ved SLE.
Slik stilles SLE-diagnosen
Å stille diagnose ved SLE er ikke helt enkelt fordi sykdommens ulike symptomer kan minne om så mange andre sykdommer. Derfor kan det også ta tid før man kommer frem til riktig diagnose. Det kreves i gjennomsnitt fire år før pasienten kan få riktig diagnose. Det finnes elleve kriterier som gjelder for sykdommen og minst fire av dem må være oppfylt for å kunne stille diagnosen.
Det finnes ingen blodprøve som kan påvise SLE, men vanlige blodprøver tas for å påvise en betennelse. Man kan også ta ytterligere blodprøver for å se om det finnes typiske antistoffer for SLE i blodet, såkalte autoantistoffer. Også røntgen, urinprøve og en grundig kroppsundersøkelse gjennomføres.
Dersom legen mistenker SLE pleier pasienten å få henvisning til en revmatolog som foretar en mer nøyaktig vurdering.
Behandling av SLE
Det finnes i dag ingen kur mot SLE. Derimot finnes ulike behandlinger som lindrer symptomene. Målsettingen med behandlingen er å få kontroll på sykdomsaktiviteten og minimere komplikasjonene.
Mot verkende ledd anvendes ofte anti-inflammatoriske legemidler. Antimalariamiddel anvendes forebyggende for å beskytte mot tilbakefall. En lav dose kortison gis som vedlikeholdsbehandling for å dempe betennelsen. Ved alvorlige tilbakefall, der viktige indre organer blir betente, kan man bli nødt til å legges inn på sykehus. Da får man ofte større doser kortison.
I den senere tid har man begynt å anvende nye biologiske legemidler til behandling av autoimmune sykdommer som SLE. Det finnes nå også behandlingsalternativer som hemmer selve sykdomsaktiviteten; immunforsvarets angrep på bindevevet.
Å tenke på
- SLE kan forverres av østrogenbehandling, derfor bør p-piller og andre østrogenpreparater ikke benyttes dersom man har SLE.
- De fleste kvinner med SLE kan bli gravide, men man bør rådføre seg med lege før en planlagt graviditet.
- SLE øker risikoen for benskjørhet, siden sykdommen svekker skjelettet. Kortisonbehandling gjør også benmassen dårligere.
- Den som har SLE bør unngå sollys og solarium og alltid tenke på å bruke solkrem om sommeren.
- Røyking bør unngås.
- SLE kommer i form av tilbakefall og i periodene mellom kan pasienten føle seg helt frisk. Mange lever derfor et normalt liv med sykdommen.
