Vaksinasjon og profylakse på utenlandsreisen

Vaksinasjon og profylakse på utenlandsreisen

Tekststørrelse Textstorlek Mindre Större

Strandturister med paraplydrink, eller med ryggsekk i jungelen? Det er stor forskjell på behovet for vaksiner selv om man reiser til samme land.

Det er bra å ha i bakhodet at vaksinene bare beskytter mot et lite antall sykdommer. Det er mavesykdommer folk stort sett har med seg hjem fra ferie eller jobbreiser. Våpenet mot disse er først og fremst sunn fornuft. Spis ikke majones eller iskrem, sørg for å ha et bra myggnett, kle deg riktig og bruk myggspray. Disse tiltakene er minst like viktig som vaksine. 

Nystekt mat fra gatekjøkkenet kan for eksempel være et bedre alternativ enn kalde sauser som har stått lenge fremme på luksushotellets buffé. Utenom mageproblemer er det også noen andre sykdommer du bør vaksinere deg mot før du reiser til kontinenter som Afrika, Asia og Sør-Amerika. De fleste av disse sykdommene forekommer bare utenfor Skandinavias grenser.

Hvordan man reiser, og hva man foretar seg på reisen, er like viktig som hvor man reiser. Risikoen for dem som reiser til Phuket og bruker mesteparten av tiden på stranden, skiller seg mye fra den risikoen backpackeren utsetter seg for som overnatter i skog og mark. Hvordan du reiser avgjør hvilke vaksinasjoner som er hensiktsmessige. Uansett hvor du reiser er det viktig å informere helsepersonell om at du har vært i subtropiske, eller tropiske strøk, om du får feber i løpet av tre til seks måneder etter at du er kommet hjem. Ikke minst med tanke på malaria, polio, stivkrampe og difteri. Fullgod beskyttelse mot polio, stivkrampe og difteri bør alle ha enten man bor i Skandinavia eller utenlands. Risikoen for å bli rammet av disse sykdommene er større utenlands enn hjemme. Basisbeskyttelsen gjentas senere rutinemessig med en ny stivkrampe- og difterivaksinasjon i tiårsalderen. Stivkrampe bør siden gjentas med 30 års mellomrom, difteribeskyttelsen med cirka 20 års intervall. Mange som er født før 1950 mangler fullgod beskyttelse mot stivkrampe og difteri.

Malaria

Malaria er en svært utbredt sykdom i tropiske og subtropiske strøk. Verdens Helseorganisasjon, WHO, regner med at det hvert år dør over en million barn av malaria bare i Afrika. Sykdommen forårsakes av parasitter av slekten Plasmodium som spres via Anopheles-myggen. Malaria fantes også i Norge, men parasitten forsvant på begynnelsen av 1900-tallet.  

Bedre bosteder og et forbedret dyrehold på landsbygda bidro i tillegg til utryddelsen. Det ble bedre tilgang på legemidler og færre smittede, og følgelig mindre risiko for spredning. Det er i første omgang Plasmodium Falciparum og Plasmodium Vivax som smitter mennesker. Plasmodium Ovale og Plasmodium Malariae forekommer, men er mer sjeldne. Plasmodium Falciparum forårsaker den alvorligste formen og forekommer allment i tropene. Den er årsaken til så å si alle dødsfall av malaria. Plasmodium Vivax forårsaker en mildere malariaform.

Forekomsten av malaria varierer mye mellom de ulike tropiske strøkene. Det er stor forskjell på faren for å bli smittet avhengig av hvilket område du befinner deg i og hvor du bor. Risikoen for en charterturist og en backpacker er ofte vidt forskjellig, selv om man reiser til samme land. Hvor lenge du bor i landet spiller også en rolle. Derfor er det viktig å lytte til de rådene du får fra vaksinasjonsstasjonen. 

Det er ikke bare malaria som spres via mygg, men også mange andre infeksjonssykdommer. En av disse er denguefeber, som har økt de siste årene og som finnes i store deler av Asia, som i Thailand, i Sør- og Mellom-Amerika, og i Afrika. Det er minst like viktig å beskytte seg mot myggstikk som å bruke malariaprofylakse. Å bruke myggnett, insektfordrivende midler, lange bukser og langermet trøye, særlig om kvelden, er alfa og omega.

De fleste som er blitt smittet med malaria har reist i Afrika. 8 av 10 av tilfellene er forårsaket av Plasmodium Falciparum. Av de som er smittet i Asia eller Sør- og Mellom-Amerika, er Plasmodium Vivax oftest årsaken. I 2006 ble to personer, uavhengig av hverandre, rammet av malaria på Goa og Jamaica. Dette til tross for at de reiste på en måte der det vanligvis ikke blir anbefalt å bruke malariaprofylakse. Også på Goa bør man derfor beskytte seg mot myggbitt med myggnett og myggstift, samt malariaprofylakse om man skal oppholde seg der over lengre tid.

Mange av de som får eller har malaria i Norge er innvandrere. Det kan være personer som reiser hjem etter noen år, og som aldri har tatt profylakse mot malaria i hjemlandet, og rammes når de reiser tilbake. Å leve i et malariarammet land gir mange en tidsbegrenset beskyttelse, men etter å ha bodd i Skandinavia noen år er de ubeskyttet når de  senere reiser tilbake. Det kan derfor være viktig å ta malariaprofylakse selv om man tidligere har ment det har vært unødvendig. Det finnes flere legemidler som kan tas som profylakse mot malaria. Reisemålet og hvordan man reiser avgjør hva som er mest hensiktsmessig. Det finnes i tillegg flere legemidler for å behandle malaria.

Hepatitt A

Kalles også for epidemisk gulsott, og forårsakes av et virus som først og fremst spres gjennom avløpsforurenset vann. Sykdommen smitter fra person til person og er vanlig i land med dårlig drikkevannhygiene. Hvert år rapporteres 100 til 150 tilfeller. I halvparten av disse er personen blitt smittet hjemme i Skandinavia, av reisende som har besøkt land der viruset er vanlig. Hepatitt A-viruset overlever lenge i vann og kan hope seg opp i østers og muslinger. Barn under førskolealder blir sjelden syke selv om de er smittet. 

De kan likevel spre virus og utgjøre en betydelig smitterisiko for omgivelsene. Man er smittebærer både før og etter at symptomene har brutt ut, totalt i tre til fire uker. Inkubasjonstiden er to til seks uker, gjennomsnittlig fire uker. Det finnes i dag vaksiner som beskytter mot hepatitt A. To doser gir en beregnet beskyttelsestid på minimum 20 år. Gamma globulin gir mer kortvarig beskyttelse, maksimalt fire til fem måneder.

Gul feber

Dagens turist løper har svært liten risiko for å bli smittet av gul feber. Sykdommen er en såkalt karantenesykdom, og kan forebygges blant annet gjennom vaksinering. Visse land krever vaksine før man reiser i landet, særskilt dersom man kommer fra ”infeksjonsrammede områder”. Gul feber forårsakes av virus som forekommer i Afrika og Sør-Amerika, men ikke i Asia. Sykdommen overføres til mennesker gjennom mygg av slekten Aedes. I visse tilfelle kan den gi store blødninger og skader på leveren. Aper, i tillegg til mennesker, kan være smittekilde. Sykdommen smitter ikke fra menneske til menneske. Det finnes en svært effektiv og sikker vaksine mot gul feber som man bør ta, for å beskytte seg selv når man reiser til tropiske områder i Afrika eller Sør-Amerika; selv om landet formelt ikke skulle kreve det. Gjennom å beskytte seg mot myggstikk kan man redusere risikoen for både gul feber, denguefeber og andre sykdommer som overføres gjennom insekter.

Tyfoidfeber

Tyfoidfeber finnes over hele verden, men er mest vanlig i fattige land. I Skandinavia er den sjelden. Cirka 10 tilfeller rapporteres hvert år. Stort sett alle er blitt smittet utenlands. Sykdommen forårsakes av Salmonella Typhi. Smitten overføres fra mat og vann, i mer sjeldne tilfelle fra person til person. Det kreves svært få, bare rundt hundre bakterier, for å utløse sykdommen. Inkubasjonstiden er relativt lang, vanligvis 10 til 14 døgn, iblant opp til fire uker og mer. Tyfoidfeber behandles med antibiotika. Uten behandling er dødeligheten stor. Det finnes flere vaksiner mot tyfoid.

Kolera

Bakterien er følsom for det sure miljøet i magesekken. Derfor har ellers friske personer liten risiko for å bli syke. Vaksinasjon er bare aktuell for dem som lever under svært enkle mathygieniske forhold, i områder der risikoen for kolerasmitte er stor eller dersom du for eksempel arbeider i en flyktningleir. 

Japansk encefalitt

Sykdommen rammer svært sjelden turister og kan forebygges gjennom vaksinasjon. Den er en hjernebetennelse som forårsakes av virus, og spres via mygg. Den forekommer i Sørøst- Asia (først og fremst Vietnam), men den er også blitt rapportert fra Korea, India og Nepal. Sykdommen kan overføres mellom dyr og mennesker. Hos dyr er det særlig hos griser symptomene ses. Japansk encefalitt forårsakes av et virus som tilhører flavivirus-familien. Sykdommen overføres til mennesker via mygg av Culex-slekten. Sykdommen spres ikke direkte fra menneske til menneske. Det savnes en spesifikk behandling. Diagnosen stilles gjennom påvisning av antistoffer mot encefalitt-virus i pasientens blod.

Gjennom å beskytte seg med myggstift, reduseres risikoen for japansk encefalitt og andre smittbare sykdommer som overføres via insekter. På kvelden anbefales det å ha på seg langermet trøye og langbukser. Huden bør også smøres inn med myggmiddel, og ligge under myggnett om nettene. 

Vifte, eller airconditioning, holder også til en viss grad borte myggen.  Det finnes en vaksine som anbefales alle reisende, som skal bo mer enn fire uker, på landsbygda i land med japansk encefalitt. 

Rabies

Den viktigste metoden for å beskytte seg mot rabies er at du ikke klapper ukjente kjæledyr når du er utenlands, i første rekke hund eller katt. Det finnes en effektiv vaksine som brukes både rent forebyggende, og etter en mulig eksponering. På en vanlig turistreise bør det være tilstrekkelig at du ikke rører dyr. Vaksinasjon overveies til reisende, som gjennom yrket har økt risiko for kontakt med rabies-smittede dyr eller mennesker, som skogsfolk, veterinærer og helsepersonell. Vaksinen blir også gitt til personer som kommer til å oppholde seg langt fra steder der det er mulig å få tak i vaksine. 

Husdyr som hund og katt kan også vaksineres. Mange land krever rabiesvaksine ved innføring av dyr. Rabies forårsakes av et virus som tilhører gruppen rhabdovirus. Inkubasjonstiden er vanligvis fra tre til seks uker, men kan vare så kort som fem døgn og så langt som et år. Ettersom rabies ofte har lang inkubasjonstid kan man forhindre sykdom gjennom umiddelbart, etter at man er smittet, bli vaksinert og få immunglobulin. Diagnosen bygger på pasientens sykehistorie med informasjon om utenlandsreise og kontakt med dyr.

Turistdiaré

Mellom to og fem av ti, som reiser til tropiske og subtropiske områder, risikerer å bli rammet av såkalt turistdiaré. Anvend sunn fornuft for å minske risikoen for å bli syk. Unngå mat du er usikker på, som nevnt ovenfor; iskrem, majones og kaldskåret mat. Velg i stedet mat som lages på stedet og varmes opp skikkelig. Vaksinen, som beskytter mot kolera, har også kortvarig effekt mot noen av de vanligste årsakene til turistdiaré, forgiftning av E-Coli-bakterier. For å oppnå effekt skal du faste en time før og en time etter at du har tatt vaksinen. 

HIV, AIDS og kjønnssykdommer

Vær klar over risikoen for å bli smittet av HIV, eller andre kjønnssykdommer, er vesentlig større utenom Skandinavia. Tilfeldige seksuelle kontakter innebærer en vesentlig risiko for å bli smittet.

Helseråd i tropene

Unngå å reise til utviklingsland i tropene dersom du er gravid

  • Unngå å bade i ferskvann, særlig i Afrika for ikke å bli smittet av sneglefeber (Bilharzia, schistosomiasis)
  • Gå aldri barfot i tropene. Bruk sko eller sandaler for å unngå hakeorm
  • Det går lettere infeksjon i småsår når det er varmt og fuktig. Vask med klorhexidin og beskytt med en tørr kompress