Tics

Tics

Tekststørrelse Textstorlek Mindre Större

For noen med tics, kan det være vanskelig å se ut "som alle andre", men likevel være annerledes. Det er faktisk mange som ikke vet hva tics egentlig er, noe som heller ikke gjør saken enklere.

Hvorfor gjør han grimaser hele tiden, lager merkelige skuldertrekninger og "klukker" med sin munnen sin - han må være "helt sprø", eller hva? Vi er alle så like, både når det gjelder vårt behov for nærhet, kjærlighet, forståelse og omsorg. Men vi har også mange forskjeller, både når det gjelder utseende, humør og mye mer. I boken "Tål mine tics, takk!" av Lisbeth Iglum Rønhovde beskrives Tourettes syndrom (TS) som en diagnose man får når man har tics i form av ulike typer bevegelser og minst én lyd.

Motoriske og vokale tics

Bevegelsene kalles motoriske tics og lydene vokale tics. Noen tics kan være usynlige, og kalles derfor for indre tics. Tics kommer og går, og noen ganger oversvømmes man av bevegelser eller lyder uten å være i stand til å stoppe dem. Når alt fungerer som det skal oppe i hjernen, flyter signalene i en jevn strøm fra celle til celle. Problemet for en med TS er at det noen ganger flyter over. I hjernen har vi celler som styrer de automatiske bevegelse våre, for eksempel blinking, hopping og svelging. Hvis disse cellene sender for mange signaler, blir ticsene intensiverte. Pelle Sandstrak, som har Tourettes syndrom, mener at man kan beskrive ulike persontyper som ulike land. De som har TS er som Island…

 

  • Varme kilder og vulkaner. 
  • Aldri full kontroll. 
  • Aldri helt rolig. 
  • Kontinuerlige bevegelser. 
  • Kontinuerlige utbrudd. 

 

Ticsene er ofte sterkest når det er helt stille i rommet, når man må vente eller kjenner seg usikker. De påvirkes av om du føler deg anspent, stresset, glad, redd eller sliten. Tics reduseres ofte når man føler seg trygg, har akkurat nok å gjøre, og vet hva som forventes av en.

Slitsomt med andres blikk 

Mange unge mennesker synes at det vanskeligste med tics er at andre kan se og høre det. Å være "annerledes" som ung kan kjennes tøft. Desto viktigere er det at voksne er klar over hva TS/tics er, og kan være til stede som støtte. Tics er ikke noe rart, men en naturlig konsekvens av hjernesignalene.

Mange mennesker med TS kan også ha tilleggsproblemer med det skrivemotoriske, tall/matematikk, mat, søvnvansker, alvorlige raserianfall, ADHD, tvangstanker og følelsen av å være deprimert. 

Hvis du har tics, så snakk med foreldrene dine, lærere, helsesøster eller en annen person du stoler på, og fortell dem hvordan du opplever dine tics. 

Å forsøke stoppe tics kan være som å la være å blinke - prøv selv! For å gjøre motstand mot sine tics, bør man lære dem å kjenne, slik at man vet hva man har å jobbe med. Tics oppstår sjelden under utførelsen av en kontrollert motorisk aktivitet. For å motstå tics, kan man bruke en bevegelse, en lyd eller en pusteteknikk som gjør det umulig å samtidig gjøre tics på samme tid.

Ulike tics

Det finnes flere forskjellige typer tics. Det varierer fra person til person hvor mange tics man har og hvor ofte de vises. 

Elleve eksempler på tics: 

  • Å blinke sakte, veldig raskt eller veldig mye. 
  • Å dra i munnviken eller rynke på nesen. 
  • Å gape som om du kommer til å gjespe. 
  • Å knekke i leddene eller rykke til i ulike muskelgrupper. 
  • Å slenge med eller rykke i armen/beinet. 
  • Å "himle" med øynene. 
  • Å kremte, gurgle, hoste, snuse, plystre, grynte eller nynne. 
  • Å lage rapelyder eller brumme dypt nede i halsen. 
  • Å si det samme ordet eller uttrykket om og om igjen. 
  • Å le høyt, selv om der ikke er noe å le av. 
  • Å høres ut som et ekko - gjenta hva andre sier.

Man bør avdramatisere tics

Ofte avdramatiserer man saken når man er åpen og snakker om hvordan ting egentlig er. Si det som det er - "jeg har tics." Kunnskap er det første skrittet til forandring, samt at det bryter ned fordommer. Kunnskap kan fjerne baksnakking, mobbing, slagsmål og misforståelser. Når du vet at folk aksepterer ticsene dine, da slapper du lettere av - og ticsene avtar!