Døvhet (surditas)

Døvhet (surditas)

Tekststørrelse Textstorlek Mindre Större

Vi mennesker hører lyd på grunn av vibrasjonene som går gjennom øregangene inn til den akustiske hørselsnerven. Når vibrasjonene treffer denne nerven, beveger og bøyer flimmerhårcellene i det indre øret seg slik at det sendes nerveimpulser til hjernen. 

Når nerveimpulsene treffer hjernen, omdannes vibrasjonene til lyd. Mangler noen av hårcellene, eller om de skulle være slitte, kan man ikke oppfatte lyd. Om du har nedsatt hørsel, eller er rammet av døvhet, kan det altså være på grunn av at flimmerhårene i det indre øret er skadet, eller ganske enkelt ikke finnes.

Å leve med døvhet

Å bli døv som voksen kan føre til en stor og vanskelig omstilling. Hele ens liv blir snudd på hodet. De mest hverdagslige ting som man tidligere tok for gitt, som en samtale eller å oppfatte en spøk, fungerer plutselig ikke på samme måten. Mange fornekter derfor døvheten. I stedet hevder de at ”jeg er ikke hørselsskadd, jeg hører bare litt dårlig”. 

Ofte forandrer den døve personen seg. Har de vært sosiale, kan de nå trekke seg tilbake og bli stille. Etter en tid begynner de å ta tilstanden til seg og blir ofte usikre. Man blir redd for å ha hørt feil, eller kanskje svare feil på spørsmål. I sin tur kan dette lede til mye stress, såkalt ”hørselsstress”. På sikt kan det utvikle seg til en helserisiko. 

Hjelpemidler mot døvhet

Døvhet blir ikke operert, fordi det fysisk sett ikke er noe farlig. Derimot finnes det mange hjelpemidler som gjør hverdagen enklere. Du kan blant annet få hjelp til å lære tegnspråk, lese på munnen, og til og med ha en skrivetolk. For hørselsskadde er høreapparater og høreimplantater løsningen. 

Foruten kommunikasjonshjelpemidler finnes det også andre hjelpemidler, for eksempel vibratorer til å ha rundt håndleddet. Vibratorene kan koples til alarmer som en dørklokke, et telefonsignal, brannvarsler og andre viktige alarmer. Alarmene kan eventuelt kobles til blinkende lamper. 

Ulike former for døvhet og hørselstester

Et nyfødt barn blir alltid kontrollert for hørselen. En sender settes inn i barnets øre sammen med en mikrofon. Senderen sender deretter en klikkelyd. Lyden fanges opp av flimmerhårene i det indre øret og får hårene til å bevege seg. Dannes det lyd på grunn av bevegelsen, innebærer det at barnet hører godt. Skulle resultatet være negativt, gjøres det en ny test. Spedbarn har ofte fosterfett i ørene. Dette kan gjøre testen vanskeligere. Dersom også neste test er negativ, settes det i verk en undersøkelse, og barnet sendes til øreklinikk. 

En annen hørselstest er toneaudiometri. Man sender toner gjennom et par høretelefoner. Når testpersonen hører en tone, trykker han eller hun på en knapp som holdes i hånden. Testen kontrollerer når personen begynner å oppfatte tonen.